Setertun

Setertun, Røros.

Sju hundre meter opp

Veien til Setertun slutter å være en vei omtrent to kilometer før du er framme. Ingrid og Bjørn Aas kjører den siste strekningen i et kjøretøy som tydelig har gitt opp verdigheten, og de gjør det to ganger om dagen fra juni til september.

Setra er en av en håndfull som fortsatt drives på tradisjonelt vis rundt Røros. Kyrne går opp i juni og går ned i september, og innimellom spiser de ikke annet enn det som vokser på 700 meter.

Derfor skifter smøret farge

I begynnelsen av juli er smøret dypt gult. I september har det bleknet nesten til krem. Ingrid forklarer det slik andre forklarer været: blomstene er borte, så fargen er borte. Karoten fra sommerbeitet går inn i melka og kommer ut i smøret.

Industrimeieriene løser dette ved å blande melk fra alle kanter og tilsette farge. Setertun løser det ved å la det skje, og fortelle folk hvorfor.

Økonomien i å gjøre det tungvint

Tjueto kyr er ikke en levedyktig moderne melkebesetning. Det er levedyktig her bare fordi melka blir smør, ost og rømme som selges direkte, på Rørosmartnan og til en håndfull restauranter som henter det selv.

Bjørn er usentimental om det. Den tradisjonelle metoden overlever fordi den gir noe folk vil betale en rettferdig pris for. Gjorde den ikke det, ville den vært borte allerede, slik den er i de fleste dalførene rundt dem.

Vi bevarer ingenting. Vi driver en gård. Den er bare tilfeldigvis en gård som drives slik gårder pleide å drives.

Derfor er stedet med

• Autentisitet

  En gård i drift, ikke et museum. Bjørn er tydelig på at ingenting bevares.

• Historie

  Tjueto kyr som går opp i juni og ned i september, slik de alltid har gjort.

• Kvalitet

  Smør, ost og rømme laget på samme vis hver sommer, solgt direkte.

• Unik opplevelse

  Du smaker sesongen i fargen på smøret. Nesten ingen andre viser deg det.

• Lokal verdiskaping

  Solgt på Rørosmartnan og til restauranter som henter selv.